Niagarafallene i 2010

Vi kjørte gjennom Niagara Falls mens dagslyset svant. Da vi så på fossene etter mørkets frembrudd, hadde den fargede belysningen forvandlet scenen. Det fallende vannet trådte frem mot mørket, og de lyse American Falls og de smalere Bridal Veil Falls fanget oppmerksomheten vår.

Den kanadiske bysilhuetten var opplyst på den andre siden av elven. Bygningene, fossefallene og den stigende vannspruten skapte til sammen en slående nattscene. Bylys og mektig vann i bevegelse møttes på en uvanlig måte i ett og samme utsyn.

Belysningen gjorde fossenes former spesielt tydelige. Mot den mørke bakgrunnen var det lett å skille American Falls brede front fra den mindre fossen ved siden av. Vanntåken myknet deler av bildet uten å skjule vannets stadige bevegelse.

Da vi var der, hadde belysning av fossene allerede en lang tradisjon. En egen lyssetting ble arrangert i 1860, og Niagara Falls Illumination Board ble etablert i 1925. Disse tidlige lysshowene er en del av historien om Niagaras nattbelysning.

For oss var kveldsutsikten en verdifull del av besøket i seg selv. Den gjorde et annet inntrykk enn scenene i dagslys som fulgte.

I dagslys ble mer av landskapet synlig: elven, breddene, fossekantene og skyene av vannsprut som steg opp nedenfra. Nattutsikten hadde fremhevet lys og farger; morgenpanoramaet gjorde det enklere å se hvordan de ulike delene hang sammen.

Niagarafallene er fellesnavnet på tre fossefall. De brede American Falls og de langt smalere Bridal Veil Falls ligger på amerikansk side. Luna Island skiller disse to fossene. Horseshoe Falls, den største, danner den store buen mellom Goat Island og den kanadiske bredden. Destination Niagara USA forklarer de tre fossene og geografien deres.

De ulike formene gir panoramaet mye av særpreget. American Falls har en bred front av fallende vann, mens Bridal Veil Falls er en mindre nabofoss. Horseshoe Falls krummer seg innover, med en stor sky av vanntåke som stiger fra foten.

Om morgenen så vi utsikten fra observasjonstårnet før vi dro ned mot elven. Ovenfra kunne vi ta inn panoramaet og se fossene som en del av et mye større landskap.

Så kom de blå ponchoene. Vi tok dem på til Maid of the Mist, klare til å bytte utsikten fra høyden mot et langt nærmere møte med vannet. Ponchoene er blant de mest gjenkjennelige detaljene i opptakene fra båtturen, og hensikten med dem ble svært tydelig da vi nærmet oss vannspruten.

Nede på elvenivå ble oppmerksomheten vår rettet oppover mot det fallende vannet.

Maid of the Mist ga oss det mest direkte møtet med Niagaras krefter. Da vi nærmet oss Horseshoe Falls, ble lyden sterkere og vannspruten tettere. Utsikten som hadde vært så klar på avstand, begynte å forsvinne bak vann i bevegelse og tåke av dråper.

Fra båten reiste Horseshoe Falls seg i en bred bue foran oss. Størrelsen var enklere å føle enn å ta inn på én gang. Det var fallende vann over hele utsynet, et høyt og sammenhengende brøl og vannsprut som fylte rommet mellom båten og fossene.

Dette var den delen av turen som gjorde sterkest inntrykk. Fra land hadde vi sett vanntåken stige over elven. Her var vi inne i den. De blå ponchoene ble en del av opplevelsen, og det klare panoramaet vek for glimt gjennom vannspruten.

Denne måten å oppleve Niagara på har en lang historie. Den første dampbåten Maid of the Mist begynte å gå i 1846, med passasjerer og last over elven. Etter at en hengebro åpnet i 1848, ble sightseeing hovedformålet. Operatørens historie om Maid of the Mist beskriver endringen fra elvekryssing til fosseutflukt.

Denne bakgrunnen gir de blå ponchoene og det velkjente båtnavnet en ekstra dimensjon. Besøkende hadde søkt dette nærbildet av Niagara lenge før kameraene våre, og vår egen tur gjorde det lett å forstå hvorfor.

De videre utsynene ga oss mulighet til å sette pris på fossene samlet igjen. De brede American Falls og den store buen til Horseshoe Falls har svært ulike konturer, men elven og den drivende vanntåken knytter dem sammen i ett landskap.

Panoramaet viste også avstanden mellom de ulike fossene og bredden på omgivelsene. Etter nærbildene gjennom vannspruten kunne vi igjen ta inn hele scenen.

Et av de siste naturskjønne øyeblikkene under besøket var en regnbue som dukket opp i vannspruten. Etter kveldens fargede lys og den tette tåken rundt båten ga den oss enda en måte å se vannet fange lyset på.

De samme dråpene som gjorde sikten vanskelig ved Horseshoe Falls, kunne skape dette klare fargebåndet når sollys og synsvinkel stemte overens. Sollyset brytes når det går inn i og ut av en vanndråpe og reflekteres inni den, slik at lyset deles i synlige farger. National Weather Service forklarer hvordan en regnbue oppstår.

Vi var glade for å få med oss det øyeblikket. Regnbuen ble et passende sluttbilde for den naturskjønne delen av filmen: en liten, tydelig detalj i en langt større scene av fallende vann og drivende vannsprut.

Niagaras størrelse blir enda mer interessant når man tenker på hvor vannet kommer fra. Niagaraelven fører vann fra Eriesjøen mot Ontariosjøen og forbinder to av de store innsjøene. Fossefallene er én dramatisk del av denne større vannveien.

Landskapet begynte å utvikle seg for omtrent 12 000 år siden, da de siste innlandsisene trakk seg tilbake fra regionen. Fossene lå opprinnelig lenger nedstrøms, nær Queenston og Lewiston. Gjennom tusenvis av år skar erosjon seg inn i fjellet og flyttet fossene oppstrøms mot dagens plassering. Niagara Parks beskriver dette landskapet i endring i sin guide til Niagarafallenes geologi.

Elven har også bidratt til å forsyne området rundt med energi. Da vi besøkte Niagara i 2010, hadde vannet blitt brukt til strømproduksjon i over et århundre. Kraftstasjonen Canadian Niagara Power startet for eksempel driften i 1905, som beskrevet i Niagara Parks’ historie om byggingen av kraftstasjonen.

Disse faktaene forklarer hvorfor Niagara er mer enn en berømt utsikt. Det samme strømmende vannet som former juvet, har trukket til seg besøkende, støttet industrien og endret landskapet gjennom svært lang tid.

De sterkeste inntrykkene kom fra de ulike måtene vi så fossene på: belysningen etter mørkets frembrudd, det klare panoramaet i dagslys og den nære tilnærmingen med Maid of the Mist. Hver utsikt viste noe som de andre ikke kunne vise like tydelig.

Båtturen ga oss lyden og vannspruten. De videre utsiktspunktene viste oss formene til American Falls og Horseshoe Falls. Regnbuen la til et siste øyeblikk som var helt avhengig av lyset.

Det var disse opplevelsene vi ville dele gjennom bildene og filmen vår. Niagara ga oss mye å se på avstand, men nærheten til vannet gjorde størrelsen langt mer håndgripelig. De blå ponchoene, brølet fra Horseshoe Falls og regnbuen er detaljene som ble med oss videre.

Bilder og video: Eget materiale fra besøket vårt ved Niagarafallene i 2010 — Let’s Visit by Radon.