Chicago i 2010

Chicago sentrum fikk oss til å legge like mye merke til rommet mellom bygningene som selve bygningene. En lang gate kunne ramme inn et tårn som et bilde, mens et veikryss eller en bro plutselig åpnet en videre utsikt. Å se rett frem og å se opp ga ganske forskjellige inntrykk av samme sted.

LaSalle Street var et av de tydeligste eksemplene. Ved enden av den lange korridoren står Chicago Board of Trade, med en trinnvis silhuett som gir gaten et tydelig blikkfang. Bygningene rundt lukker rommet og trekker blikket mot det sentrale tårnet.

Chicago Board of Trade er et viktig art deco-landemerke, ferdigstilt i 1930 og tegnet av Holabird & Root. De vertikale linjene og tilbaketrukne etasjene passer særlig godt i utsikten langs LaSalle. Sett fra fortauet blir hele gaten en del av komposisjonen.

Chicago Theatre ga oss en annen type landemerke. Det loddrette skiltet rager over State Street, med bynavnet nedover bygningen. Blant alle høyhusene og kontorfasadene er det umiddelbart gjenkjennelig.

Teatret åpnet i 1921. Selv utenfra viser inngangen og skiltene et annet kapittel i livet i sentrum: Chicago som et sted for underholdning så vel som næringsliv.

Ved elven endrer Marina City igjen formen på bysilhuetten. De to runde tårnene har rekker av buede balkonger som gir en særegen, nesten bølgete kontur. Gjentakelsen er slående, særlig mot de rette kantene på nabobygningene.

Arkitekten Bertrand Goldberg utviklet Marina City som et sted å bo og arbeide i sentrum, med leiligheter, parkering og andre funksjoner. Komplekset ble bygget i 1960-årene og gjør denne blandingen synlig i formen.

I Millennium Park fant vi en annen måte å se bygningene rundt oss på. Cloud Gate, vanligvis kalt the Bean, samler bysilhuetten, himmelen og menneskene rundt i én polert overflate. Kjente rette linjer blir til kurver, og byen ser ut til å omslutte skulpturen.

Anish Kapoors skulptur i rustfritt stål ble skapt for Millennium Park. Den avrundede formen og den konkave undersiden gir speilbildene en uvanlig geometri. Overflaten ser nesten flytende ut, selv om gjenstanden selv er fast og stille.

Det som gjør den så engasjerende, er hvor mye utsikten avhenger av hvor man står. Fra én vinkel dominerer bygningene. Fra en annen opptar mennesker og himmel mer av speilbildet. Skulpturens kontur forblir enkel mens alt på overflaten forandrer seg.

Å se mennesker speilet ved siden av bygningene ga bysilhuetten en mer menneskelig målestokk.

Det er også et motiv som fortjener mer enn ett fotografi: Et vidt bilde viser plassen i parken, mens et nærmere utsnitt avslører forvrengningene i stålet.

Crown Fountain ga besøket vårt i Millennium Park enda en form for offentlig kunst. Her flyttes oppmerksomheten fra en speilet bysilhuett til ansiktene til Chicago-innbyggere på to tårn av glassblokker.

Fontenen ble skapt av Jaume Plensa i 2004 og bruker LED-skjermer og vann til å knytte portrettene til rommet mellom tårnene. Når vann kommer ut i munnhøyde, blir et ansikt del av selve fontenen. Kunstneren ga den gamle ideen om vannsprutende figurer en moderne form.

Det er noe herlig direkte ved å bruke vanlige ansikter i denne størrelsen. Et smil eller en endring i uttrykk blir hovedhendelsen, omgitt av sentrums harde flater og store konstruksjoner.

Grant Park ga besøket mer pusterom. Plassen rundt Buckingham Fountain gjorde det mulig å se vannet, skulpturene og byen rundt i sammenheng.

Fontenen har en helt annen karakter enn Crown Fountain. Bassengene i flere nivåer og bronsedetaljene inngår i en mer formell komposisjon, med vannet som stiger i midten. Den romslige plasseringen betyr noe: Fontenen står i et åpent landskap i stedet for å være klemt mellom bygninger.

Buckingham Fountain ble innviet i 1927 og var en gave fra Kate Buckingham til minne om broren Clarence. Utformingen representerer Michigansjøen, med fire grupper sjøhester i bronse som symboliserer de fire delstatene som grenser til sjøen.

Den forbindelsen gir utsmykningen mening. Sjøen er en del av Chicagos omgivelser gjennom hele besøket og dukker her opp i skulpturell form. Å se fontenen i parken bidrar til å knytte det formelle bylandskapet til den mye større vannflaten like ved.

Langs Michigan Avenue var noen av de mest gjenkjennelige synene detaljer på gatenivå. Utenfor Art Institute of Chicago står bronseløvene på hver side av inngangen, kraftige figurer med en sterk tilstedeværelse mot museumsfasaden.

Løvene ble skapt av Edward Kemeys og satt opp i 1894. Skulpturene gjør inngangen til et landemerke i seg selv.

Andre steder langs avenyen og nær elven bød arkitekturen på et langt større utvalg av former. Wrigley Buildings lyse fasade og klokketårn var særlig lette å skille ut. Wrigley Building er kledd med glasert terrakotta og ble oppført tidlig i 1920-årene. Overflatene får dermed en annen karakter enn glasstårnene rundt.

Trump Tower tilføyde enda en høy form med glassfasade ved elven. Lenger nord skilte John Hancock Center seg ut med mørke diagonaler over utsiden. De enorme X-formene gjør konstruksjonen uvanlig lett å kjenne igjen, selv i en vid utsikt over bysilhuetten.

Hancocks X-avstivning er en del av bæresystemet, utviklet gjennom arbeidet til arkitekt Bruce Graham og ingeniør Fazlur Khan. De synlige diagonalene hjelper tårnet med å motstå sidekrefter, blant annet vind.

Elven ga oss noen av de tydeligste bildene av forholdet mellom sentrum og vannet. Når man krysser en bro, åpnes en lang utsikt mellom bygningene, med elven i forgrunnen. Tårn som virker tettpakket fra et nærliggende fortau, blir lettere å skille fra hverandre.

Broene hører med til bildet. Chicagos klaffebroer fungerer med en løftemekanisme balansert av motvekter: Veibanens klaffer dreies oppover, balansert av tunge motvekter, slik at egnet båttrafikk kan passere. Ingeniørarbeidet tjener et daglig formål og gir samtidig elvelandskapet et særegent bevegelig innslag.

Her finnes det også en lengre ingeniørhistorie. I 1900 førte åpningen av Chicago Sanitary and Ship Canal til at strømretningen i Chicago River ble snudd. Det bidro til å lede avløpsvann bort fra Michigansjøen, byens drikkevannskilde.

Disse detaljene gjorde elven mer interessant enn et mellomrom i bysilhuetten. Den er en virksom del av Chicago, formet av transportbehov og byen rundt. På turen vår ga den også en velkommen endring av perspektiv og en tydelig linje gjennom det tette sentrum.

Besøket på Skydeck Chicago, i 103. etasje i Willis Tower, ga oss den videste utsikten over byen. Gatene og tårnene som dominerer synsfeltet fra fortauet, ble deler av et langt større mønster.

På fortausnivå kan en bygning like ved fylle nesten hele synsfeltet. Ovenfra blir plasseringen tydeligere: hvordan den forholder seg til kvartalene rundt, elven og sjøkanten. Chicagos størrelse er lettere å forstå når disse delene kan sees sammen.

Tårnet hadde allerede vært et landemerke i Chicago i flere tiår. Det ble ferdigstilt i 1973 og var verdens høyeste bygning da det åpnet. Navnet ble endret fra Sears Tower til Willis Tower i 2009, kort før besøket vårt.

For oss lå verdien i å dra opp i nettopp dette perspektivskiftet. De enkelte landemerkene ble orienteringspunkter i byen, mens gatene dannet et mønster som strakte seg langt utenfor sentrum. Michigansjøen ga panoramaet den brede, åpne kanten.

The Ledge og blikket rett ned

The Ledge gir Skydeck en annen type utsikt. Glassbalkongene stikker ut fra bygningen og lar besøkende se gjennom gulvet mot gatene nedenfor.

The Ledge åpnet for publikum i juli 2009 og var derfor allerede der da vi besøkte byen i 2010. Balkongene ligger omtrent 1 353 fot, rundt 412 meter, over gaten. Å se utover en by og å se rett ned på den gir svært forskjellige inntrykk av høyde.

Michigansjøen gir Chicago sentrum en påfallende åpen kant. Nær tårnene trekkes blikket oppover; ved sjøen kan det vandre mot en mye videre horisont. Denne endringen er en del av det som gjør byens beliggenhet så særegen.

Navy Pier trer frem som et landemerke som stikker ut i vannet, enda et orienteringspunkt i den vide utsikten. Sjøen selv bestemmer målestokken og strekker seg langt forbi bygningene og strandlinjen.

Kveldslyset gir omgivelsene en mykere karakter. Det fremhever bygningenes konturer og endrer vannets utseende, slik at sjøfronten gir Chicago-fortellingen vår en roligere avslutning.

Det sterkeste ved besøket vårt i Chicago var alle de ulike måtene vi så byen på. LaSalle Street rammet inn et tårn ved enden av en korridor. Cloud Gate bøyde bysilhuetten til et speilbilde. Crown Fountain brakte ansikter frem i forgrunnen. Skydeck viste det større mønsteret over gatene.

Fotografiene og filmen vår samler disse utsiktene. De enkelte landemerkene er minneverdige, men det er forholdet mellom dem som gir besøket form: arkitektur ved vann, offentlig kunst i byen og en åpen sjø bortenfor tårnene.

Foto og video: Eget materiale fra besøket vårt i Chicago i 2010 — Let’s Visit by Radon.